Elever fra Skarsvåg ungdomsskole vannt skrivekonkurransen "Finnmark 2025"
I forbindelse med arbeidet med nytt regionalt utviklingsprogram for Finnmark lanserte Finnmark Fylkeskommune skrivekonkurransen "Finnmark 2025". Konkurransen, som var åpen for alle, inviterte deltagerne til å beskrive Finnmark slik de tror, håper, ønsker, frykter eller drømmer at det er i 2025.
Vinnerne ble fire elever fra ungdomsskolen i Skarsvåg som skrev om Det gode liv i Finnmark. Deres historie og de andre premierte historie kan du lese om her:
Førsteplass:
Det gode liv i Finnmark. Et fiskeværs fremtid.
”Det var like før,” tenkte Lisa. Reinen hadde hoppet rett ut på veien foran henne. Heldigvis var ikke farten hennes for stor og hun klarte da å stoppe. Reinen var tilbake som sedvanen var nå på våren. ”De er jo koselige å se på,” tenkte hun stille for seg selv før hun kjørte videre. Den nye veien over fjellet som ble anlagt i fjor hadde gjort turen hjem til en fornøyelse og før hun visste ordet av det var hun hjemme i Skarsvåg.
Skarsvåg hadde virkelig forandret seg de siste årene. Selv ikke de mest optimistiske hadde forestilt seg at det skulle gå sa bra, så fort. På høyre side hadde hun den gamle kirken som alle i fellesskap hadde malt for et par uker siden. Den skinte hvit i solen. ”Hva var det presten hadde spøkt med under siste gudstjeneste?” ”Hvis det blir flere barnedåper her ute må jeg snart flytte hit fast!” Og at befolkningene de siste årene hadde økt var det ingen tvil om der hun til venstre for veien hadde skolen. Det var utetime og et femtitals elever, store som små, løp rundt i skolegården og koste seg. ”Et godt sted å vokse opp,” var det ikke det rektor hadde sagt ved forrige skolestart. Syv nye elever hadde han tatt imot det året. Selv hadde hun en gutt i femte og en jente i åttende klasse.
Ute på fjorden kunne hun skimte oppdrettsanlegget duve på bølgene i den svale formiddagsbrisen i det hun kjørte inn på gårdsplassen. Det var de som hadde sagt hun var gal som flyttet til et lite fiskevær i Finnmark for å starte bedrift. Men hun hadde følt på seg at den stadig voksende oljeindustrien i Finnmark også ville gi ringvirkninger i utkantsdistriktene. For Skarsvågs del var det ikke minst alle de nytilflyttede som pendlet mellom bygden og Honningsvåg som ga vind i seilene. Fiskeflåten hadde for øvrig også tatt seg opp, tror det var 25 båter hun kom til ved forrige tur nede på kaien. Kolonialen hadde åpnet igjen og det var til og med snakk om å starte opp en pub nede ved bryggene. Dette var virkelig et godt sted ikke bare å vokse opp i men også å bosette seg i.
Hun tok et dypt drag av den friske luften før hun satte seg ned i hagen for å nyte det fine vårværet frem til ungene kom hjem fra skolen.
____________________________
Ungdomsskolen ved Skarsvåg skole:
Marianne Røyseng Hansen, 8. kl.
Fred Børge Pettersen, 9. kl.
Denise Indgjerd Karlsen, 10. kl.
Glenn Marius Hansen, 10 kl.
Andreplass:
Finnmark 2025
I det du kommer med hurtigruta over Lopphavet, så vil du se lys fra fiskebåtene som på feltet drar. Inn over Altafjorden ser du vårt utdanningssentra og en kommune som den beste skiferen har. Foran baugen vil du etter hvert Hasvik se og at de igjen ved kysten har begynt å skjære filét.
Om du seiler videre mot Hammerfest, så vil lysene fra Goliat og Melkøya deg lede. Med tidevannskraftverket i Kvalsund er kommunene det viktigste energistedet. Videre mot Måsøy vil du møte et livskraftig fiskevær og deretter se at Nordkapp ennå er stedet dit turistene fær.
Deretter passerer vi Porsangerfjorden og en kommune som lever av å være den eneste offisielt trespråklige på jorden. Innerst er Lakselv lufthavn som imot turister tar og som frakter dem til Karasjok og Kautokeino for å oppleve samekulturen vi har.
Når vi passerer Lebesby og Gamvik, så vil vi se at de igjen har fått fiskeindustri. I utgangen av Tanafjorden er vi i kommunen som er best på laksefiskeri.
Også i Berlevåg er det fisken som gjør at de får mat på sitt bord. Og om du lurer, så har de fortsatt et mannskor. I Båtsfjord og Vardø vil du også se at fiskeriene er kommet tilbake som før. Det skulle bare mangle når fiskens matfat er rett utenfor deres stuedør.
I Vadsø styres Finnmark av politikere og administrasjon, mens Nesseby er blitt vår sjøsamiske bastion. I Sør-Varanger og på Kirkenes er det gruvedrift, kongekrabba og handelen med Russland som gjør kommunen vital. Her går vi til land på hurtigrutas endestasjon og i et fylke med Norges største potensial.
Erlend Greiner, Oslo
Tredjeplass:
HEMMELIGE PLANER
Det regner på jernbanestasjonen i Kirkenes. Regnet trekker langt ut i desember nå for tiden. For to uker siden lå det riktignok en glasstynn isflate på Førstevann, men den forsvant rett etter julegate-tenninga. Perrongen fylles med folk. 1755-toget skal snart inn, og ukependlerne har allerede tatt oppstilling på fast sted.
Femteklasse på Varanger Skole kan fylle et halvt togsett alene, både med volum og leven. Førjulsturen til Moskva er planlagt lenge. En av guttene snur seg og peker opp i bakken.
- Mamma jobba der oppe, sier han stolt.
- Oppe på gamle Sydvaranger? svarer kameraten og ser mot det stålplatekledte anlegget. Ordene ”Barents Teate” er skrudd opp i elegante bokstavtyper, og bokstaven r ligger klar ved en heisekran.
- Ja, og nu jobbe ho på sykehuset sammen med pappa. Det e litt fint at dem kan jobbe sammen, svarer gutten.
- Men du. Koffor fikk vi egentlig tog til Russland? spør den andre og myser nølende bort på en fnisende jentegjeng.
- Æ trur det va en gave eller nokka sånt, sier den første.
- En gave? Kem gir en jernbane i gave til nån?
- Det va visst Sydvaranger, etter at dem måtte slutte i Bjørnevatn for tre år siden. Mamma sier at det va hemmelige plana som dem laga i 2009. Dem hadde spart pæng hele tida.
- Æ sparte en gang til sånn elektrisk tog, men det tok altfor lang tid, svarer kameraten og sparker i perrongkanten.
- Du kan ta sommerjobb neste år, da får du sikkert råd, sier den første.
- På Seven Eleven?
- Neei! Der må man være atten for å jobbe. Men du kan gå med avisa! Oldefar si at det e en hedersjobb for ungan her i Kirkenes. Han sykla sjøl rundt med Sør-Varanger Avis da han va tolv.
Lystavla viser innkommende tog. Klassen samler seg sammen og drar sekkene over skuldrene. Det regner fortsatt på Kirkenes stasjon. Men det gjør ikke noe, så lenge man er tolv og kanskje kan fiske på Førstevann når man kommer hjem fra skoletur. Og det er ikke lenge til jul. Under ei pasvikfuru skal det ligge et togsett. Men det er hemmelig.
Jakob Arvola
Fjerdeplass:
Finmark 2025
Jeg tittet ut av vinduet, herfra kunne jeg se hele landskapet. Her var det store byer og små spøkelsesbyer som en gang hadde vært små bygder. Store åkre, jeg så den lange
sveve-toglinja som strakte seg helt fra Alta til Kirkenes, jeg så oljeplattformene og raffineriene der jeg svevde igjennom Finnmark og så ut av vinduet på åtte flyet fra Oslo.
En melodi begynte å spille. Jeg stakk hånda ned i lomma og trakk opp MPC-en. ”Klikk” med et lyste det opp ett bilde av Karoline og en liten golden valp. ”Her er nye lille Kaiser” sa en stemme fra MPC-en. Jeg smilte. ”Gratulerer!” sa jeg til MPC-en. ”Klikk” så var meldingen sendt. ”klikk” igjen så var jeg inne på internettet.
Valg 2025! Kom det opp med store bokstaver. Debatt mellom Henriksen og Dahl se i dag! Jeg bladde videre. Konflikt mellom Norge og Russland pga. olje funn nær grensen. Les nå!
På Kirkenesflyplass gikk jeg ut av gate 44.
Så satt jeg i bilen og så ut av vinduet igjen, ”endelig er jeg hjemme!”
Jeg kjører forbi alle de nye flotte byggene og solcellepanelende oppå takene. Der kom svevetoget forbi i overlegen fart og stillhet. Jeg ser kaia også. Den sto full av lastebåter og der var til og med noen gamle trålere.
Jeg kom i tide til hurtigrutecruiset og ser den prektige båten med mange glade ansikter som titter ut av vinduer. Det ble en stopp i utsikten min da jeg stoppet på rødt lys. En dame med selvkjørende barnevogn kom over veien. Jeg ser det flotte nye kulturhuset.
Så kjører bort fra den store byen som hadde vært flere tettsteder før og bortover til mitt eget hjem.
Hjelp! En elg sprang over veien og en bjørn etter! Dette måtte være første gang på år!
Det ble sorte bremsespor etter bilen idet jeg bremset og slengte rundt. Jeg fikk et kraftig rykk av bilbelte, men ellers var jeg ok. Jeg går ut av bilen, heldigvis var verken bilen eller dyrene skadet. Det luktet svidd gummi.
Hjertet dunker mens jeg hopper inn i bilen igjen og trykker på knappen så videoskjermen kommer opp og forteller om det til resten av familien som er hjemme.
Da er jeg endelig hjemme. Jeg hentet meg et eple fra epletreet vårt, trykket inn koden på døra. Døra åpner seg. Velkommen hjem! Jeg fikk en hyggelig velkomst.
Etter en tur inne i huset var det hestenes tur.
Ut på tur med Fjaler en ekte norsk fjordhest.
På hesteryggen drømte jeg meg bort i fremtiden. I morgen skulle jeg på jobb. Veterinær tilværelsen ble mer og mer hektisk etter hvert som flere dumpet kjæledyrene sine. Vi var overfylt av husløse katter og hunder. Jeg drømte meg flere år inn i fremtiden. Helt til et brak! Fjaler kaster på seg. Jeg hadde glemt gruvearbeidet! og falt av.
Emilie Vedø Olsen 12 år Kirkenes
Femteplass:
Finnmark 2025
Jeg snek meg rundt i de skitne smugene. Det var mørkt, og jeg skulle dra hjem. Jeg måtte gjemme meg så de ikke skulle se meg. Militæret hadde tatt over Finnmark, og oberst Leo De Capro styrte. Han mente at det ikke skulle være noen kvinner i Finnmark. Men jeg hadde lurt meg unna.
Jeg løp inn i de spisse buskene. Jeg stakk meg på kvistene som hadde bredd seg ut over veien som en gang hadde ført til Lakselv. Jeg så et lite lys i det fjerne, og viste at det var huset mitt. Da jeg kom frem til den lille hytten med bare et rom var jeg glad. Jeg hadde klart meg gjennom enda en dag uten å bli sett. Inne i hytten var det mørkt og trist. Bare den lille parafin lampen min lyste opp rommet. Jeg satte meg i en slitt stol og så på de få tingene jeg hadde klart å berge før militæret hadde kommet for å jage oss nedover Norge. Jeg hadde en stol, et lite bord og en madrass med dyne og pute. Det var begynt å bli sent så jeg gikk å la meg.
Neste morgen da jeg sto opp skinte sola inn gjennom vinduet. Jeg strakte meg på senga. Dette var dag nummer 86 siden alle ble jaget. Jeg sto opp og gikk ut. Jeg snek meg langs veien og gjemte meg for mennene som marsjerte rundt. Hadde det ikke vært for en av dem så hadde jeg ikke vært her. Han hadde gitt meg mat vær dag så jeg skulle klare meg. Jeg gikk ganske nært kantina å satt og ventet. Da skjedde en av de tingene jeg håpet aldri ville skje. Soldatene hadde ikke lov til å ta med seg mat ut. Da fikk de straff og måtte ha kjøkkentjeneste resten av måneden. Grunnen til dette var at de ikke skulle skitne til leiren. Oberst Leo De Capro var en skikkelig jåle mann. Han likte at alt skulle være rent og han trodde på hard disiplin og hardt arbeid. Det var grunnen til at han hadde nådd så langt i livet. Jeg hatet han, ikke fordi han var renslig og slikt men fordi han hadde ødelagt hele Finnmark. Og nå så jeg en av mennene hans ta vennen min og slepe han til kjøkkentjeneste. Han skulle nok skrelle poteter resten av måneden. Hjelpes tenkte jeg. Hva skal jeg overleve på nå? Jeg kan ikke hente maten min selv. Jeg gikk rastløst rundt på stedet. Jeg måtte tenke. Hva kunne redde meg og Charlie? Charlie var vennen min som hadde fått kjøkkentjeneste. Jeg hadde helt glemt å gjemme meg. Plutselig tok noen og holdt meg fast. Jeg klarte ikke å se hvem det var men jeg gjettet på en soldat. Tårene rant sakte nedover kinnene mine. Jeg hadde tapt. Nå ble jeg sendt ned til Tromsø og så videre. Finnmark var nå uten en eneste kvinne.
Marianne Johansen
